Hvorfor dro ikke Rabinowitz?
Posted 23/12 2003 by Jon Haukeland on the project THE MAN WHO LOVED HAUGESUND / MANNEN SOM ELSKET HAUGESUND
This chronical about Rabinowitz and how he himselves was blamed for his destiny in the German concentrazion camp was printed in Dagbladet in Mars 2004 under the title: Why didn`t Rabinowitz escape?
—
Hvorfor dro ikke Rabinowitz?
Hvilke mekanismer er i gang når det er offeret selv som blir stående igjen som skyldig? Vinterens debatt i Aftenposten om deportasjonen av jødene i 1942 har tatt for seg problemstillinger som dokumentarfilmen ”Mannen som elsket Haugesund” også avdekker. Espen Søbye kritiserer den norske standardforklaringen på hvorfor så mange jøder ble deportert fra Norge i 1942, nemlig at jødene ble advart, men ikke tok advarselen på alvor.
Da vi gikk i gang med opptakene til filmen om Morits Rabinowitz ble det klart for oss at det i Haugesund eksisterer en folkelig fortelling om deportasjonen av Moritz Rabinowitz i 1940 som er til forveklsing lik på den offisielle standardforklaringen Søbye angriper. Over 60 år etter at Rabinowitz en kald desember dag ble tatt av Gestapo, deportert og senere drept i sachsenhausen lever forestillingen om at han ikke forsto alvoret av situasjonen. Dette til tross for at Rabinwoitz markerte seg som byens fremste antinazist.
Ved siden av å være en dreven forretningsmann med over 100 ansatte skrev nemlig Rabinwoitz hundrevis av kronikker og leserinnlegg der han debaterte med norske nazister. Allerede i 1933 skrev han en bok der han advarte mot følgene av Hitlers regime. Han sendte telegrammer til Roosvelt og Chamberlain der han ba dem om å redde Jødene i Tyskland. I 1939 krever han at den norske regjeringen bygger festninger langs kysten. Han frykter et snarlig tysk angrep.
I den tyske avisa Westdeutscher Beobachter blir han omtalt som jødenes verdslige leder i norge. Da Tyske tropper kom til Haugesund var Rabinowitz den første de ville ta. Rabinowitz flyktet, og gjemte seg på gårder langs Åkrafjorden. Hjemmefronten tilbød seg flere ganger å arrangere overfart med båt til utlandet. I løpet av de nærmere 9 månedene Rabinwoitz er i skjul blir dette likevel aldri noe av. Så hvorfor dro han ikke? Dette spørsmålet har blitt stående som en bauta over Rabinowitz og har nærmest overskygget alle andre sider ved mannen?
Under opptakene til filmen skjedde det flere ganger at folk tok kontakt med oss for å fortelle at Rabinowitz kunne ha unnsluppet konsentrasjonsleiren hadde han bare ikke vært så glad i pengene sine.
I researchperioden ringte vi blant annet til krigshistorisk museum Arquebus for å undersøke om de hadde materiale på Rabinowitz sin flukt innover i fjordene. Vi ble da fortalt at hjemmefronten i 1940 hadde vært forbannet på Rabinowitz fordi han holdt kontakten med butikken og fabrikken mens hans var på flukt og gjennom det satte hjemmefrontens sikkerhet i fare. Vi ble også fortalt at Rabinowitz flere ganger hadde tilbud om overfart til England, men at han ikke ville flykte til utlandet. Museet hadde desverre ikke noe konkret materiell å hjelpe oss med, og reaksjonen på vårt filmprosjekt var, ”Det kommer ann på hvilken historie dere vil fortelle, den om hjemmefrontens forsøk på å redde Rabinowitz, eller om en gammel gjerrig jøde som nektet å forlate pengene sine”
Utgangspunktet for å lage filmen var å skildre møtet mellom en jødisk immigrant og en norsk fiskeby i mellomkrigstiden. Vi oppdaget straks at dette forholdet var preget av en sterk ambivalens fra byens side. Etterhvert forsto vi også at denne ambivalensen mot Rabinowitz ikke forsvant med han, den er levende den dag i dag. For oss ble det viktig å finne mennesker som virkelig hadde kjent Rabinowitz. Heldigvis var det flere av hans ansatte og mennesker som hjalp han når han var på flukt som fremdeles lever. Hadde vi ventet noen år til ville filmen vært umulig å lage. Var det virkelig slik at Rabinowitz hver gang han fikk tilbud om overfart hadde prioritert å være i landet for å sikre rikdommen sin. Eller kunne det også være andre årsaker til at han ble. Kunne det tenkes at det faktisk var en rekke forskjellige årsaker som til sammen hindret ham i å forlate sin hjemby.
Våre vitner forteller om to av gangene det var arrangert overfart. Den ene gangen lå en båt klar for å frakte ham til Island, men da han skulle gå ombord, hørte han på radioen at skuta Jardarline hadde gått på en mine lenger ut i fjorden. Han våget derfor ikke dra. En annen gang tryglet datteren som var gravid i niende måned Rabinwoitz om å bli.
Vi vet Rabinowitz fikk ytterligere to tilbud. Men hva som forhindret ham de andre gangene vet vi ikke. Det som derimot er vårt klare inntrykk er at for et menneske som er på flukt er det mange forhold å vurdere. Rabinowitz ga uttrykk for at han trodde Tyskland snart ville tape. Dette var i 1940 og mange trodde fremdeles på en kortvarig krig. Vi vet også at Rabinowitz hadde planer om å gjemme seg på lukket avdeling på Valen sykehus. Hans egen onkel Isak Eidenbom overlevde hele krigen i skjul på Luster sanatorium. Og det kan også hende at Rabinowitz rett og slett ikke ønsket å reise fordi han her hadde alt han eide og ikke ville risikere og miste det. Det finnes med andre ord flere mulige årsaker til at Rabinwoitz ble i landet og ikke dro. I et intervju med Haugesund avis sier Rabinwoitz sin butikksjef Arne Askeland følgende” Mange spekulerer i at Rabinowitz ikke ville reise fordi han ikke ville forlate pengene sine. Dette har jeg ingen tro på. Han hadde en sta og ubendig natur. Jeg tror forklaringen ligger der”
Når det kun er det økonomiske aspektet ved Rabinwoitz situasjon som blir trukket frem, mener vi det har med byens holdning til jøder å gjøre. Det blir en karikatur som mest av alt ligner på de tegningene Rabinowitz ble utsatt for i det lokale vittighetsbladet.
For to filmskapere som ble født på 60 og 70 tallet virker det underlig at tragedien med Holocaust ikke gjorde krigsgenerasjonen mer i stand til å skille oppfattelsen av sin jødiske medborger fra antisemitisk propaganda. Når folkelige myter som dette kan oppstå kan det skyldes mangelen på konfrontasjon med disse spørsmålene i det norske samfunnet. Mange av de vi intervjuet fortalte at de aldri hadde snakket ordentlig om dette før nå. Ikke fordi de ikke ville, men fordi de ikke visste hvordan. Debatten fikk aldri plass i et saklig, åpent forum, men ble – i skjul og tilsyneIatende preget av rykter og myter – ført på folkemunne.
I nesten hver by i Norge finnes det historier tilsvarende den om Rabinowitz. De som levde på denne tiden har fortsatt en jobb å gjøre. Noe av det beste som filmen til nå har utrettet skjedde under visningen i Haugesund. Da gikk Rabinowitz`s dekoratør Erik Meland og ekspeditrise Hanne Hetland ut i Haugesunds avis og sa, ”det er ikke er riktig at Rabinowitz lot være å rømme landet på grunn av penger, men av kjærlighet til bedriften og datteren Edith.”
Hvis Rabinowitz var etnisk norsk ville hans valg gjort ham til helt, men fordi han var jøde blir han idag fremdeles mistenkliggjort. Den folkelige fortellingen om Rabinowitz og den offisielle standarforklaringen på det norske holocaust er farlig. For det første er de ikke riktige og for det andre gjør de det mulig at forestillinger om jøder som var utbredt i Norge før andre verdenskrig fremdeles får leve videre.